Hei og god sommer til alle dere der ute!
Beklager at jeg ikke har vært flinkere til å skrive på loggen min. Det siste nye er at jeg har tatt opp igjen matematikken som jeg "la bort" på ungdomskolen. Denne vinteren har jeg hatt flere privattimer med elever som sliter med matematikk. Dette har vært elever på videregående skole og langt unna min kompetanse. Allikevel har jeg med hjelp fra mine egne kollegaer evnet å hjelpe dem.
Hvordan kan det skje?
Først måtte jeg forstå hva eleven forstod eller ikke forstod. Så gikk jeg til en god kollega som underviser i matematikk. Han var tålmodig og grei slik at jeg virkelig kunne si i fra når han var vanskelig å forstå. Noe han til tider var når han skulle lære meg matematikk. Da ga han seg ikke før jeg hadde forstått.
Han synes det var gøy og utfordrende å lære meg matematikk. Kunnskapen jeg fikk tok jeg med tilbake til elevene og videreførte dette.
Jeg tror vi lyktes fordi jeg evnet å se nivå til eleven og begynte der, ikke hvor eleven egentlig skulle ha vært i forhold til alder og klasse.
Samtidig ble relasjonen mellom meg og elven god fordi jeg forsto angsten og redselen for ikke å lykkes med matematikken. De ble sett og møtt akkurat der de var. Vi vet at all læring skjer lettere når eleven er motivert. Da må angsten og sperrene for læring først bort, noe som førte til at de kunne konsentrere seg om å lære.
Gleder meg til høsten da jeg skal hjelpe flere elever :-)
Klem fra Heidi
